StSeldom

Eg har to nydelige unger - Dani-Aron på 5 år og Jill-Therese på snart 7 mnd. Der e nokken år i forskjell, men i hjertet mitt eksistera ikkje aldersforskjellen - dei står likt uansett.

Når eg koseprata med Jill-Therese, så kalla eg ho alltid for babyen min. Lille go'babyen til mamma si. Og når eg gjør det, så e det alltid like irriterende om nokken komme med den negative kommentaren, ho e no ikkje baby no! Ka sa? Visst søren e ho det!? Om eg så e 80 år gammal og ho e 57, så e ho babyen min! Sånn e det med den saken. Ja, Dani-Aron e no òg babyen min. Eg har tross alt bært på dei begge inni magen- kver sin gang of course - pressa dei ut av all mi makt og trossa smerte både her og der, eg fortjena å kalle dei babyane mine!!

Dani-Aron reagera riktignok, og med god grunn, på at eg kalla han for babyen min. Eg ekje baby, eg e stor gutt, mamma! Og då smelta jo eg på nytt igjen. Jaa, så klart e du en stor gutt! Store gutten til mamma du! ^^ Og foreløpig e det greit at eg seie:) Grua meg nesten litt til han blir flau over meg og eg ikkje får lov å kalle han for kosegutten min lenger.. -.- Men den tid den sorg. Det e forhåpentligvis en stund til endå, så eg skal nyte kosegutt-tida mi så lenge eg har den ^^

Eg amma fortsatt Jill-Therese, og det har eg no forsåvidt tenkt å fortsette med så lenge det går. Eller, i alle fall helt fram til ho begynne å tar for seg ute blant folk, då blir eg nok nødt å sette foten ned. Men igjen, den tid den sorg.

No e begge BABYANE mine komt i seng, og godt e det. Håpe dei sover godt begge to. Like babies. Det e litt rart det uttrykket der, I slept like a baby. For, ganske mange babyer bruka å være en del våken om nettene, enten dei har tissa seg ut eller bæsja på seg, skal ha mat, har vondt i magen, eller ka det no måtte være. Så eg syns det blir litt å sette alle babyer i bås. IKKJE ALLE BABYER SOVER HEILE NATTA! -.- Så eg har funne ut at eg ikkje lika det uttrykket. Det e politisk Ukorrekt. Det finne eg meg ikkje i.

I natt sov riktignok Jill-Therese heile natta. ...det gjorde ikkje eg. Eg våkna vel til dei tidene ho har brukt å våkne, og lurte på kortid ho hadde tenkt å våkne. Skal eg tørre å legge meg til å sove igjen no eller komme ho til å våkne om nokken minutter? What to dooo?
Men det blei no ei fin natt då. Så lenge Jill-Therese får ei heil natt med søvn, så e egentlig eg fornøyd. Skulle bare ønske eg blei forberedt på at det var mulighet for at eg òg kunne få sove heile natta.. Men men! La gå.

Tida går så fort. Og eg meina ikkje det på en klisjè-aktig måte som 'kor e tida blitt av?'. Det bare skremme meg at dagene nærmer seg så altfor raskt. Plutselig så ekje fremtida fremtid lenger - den e notid. Og eg må takle det no, ikkje seinere. Det kan ikkje vente. Eg e en flittig bruker av kalenderen på mobilen min. Eg e innpå og sjekker kver einaste dag, fleire ganger for dagen. Av og til, eller faktisk ganske ofte, går eg innpå igjen sekundet etter at eg har gått utav den. Eg veit ikkje om det skylder at eg e glømsk - at eg glømmer at eg nettopp har vært innpå eller ka eg har sett, eller om eg e besatt av tid. Eg legger ikkje skjul på at det e nokke eg tenker på, heile tida. Tiden. Eg blar framover i kalenderen, ser på dei forskjellige datoene, tenker på kem som har bursdag den dagen, ka som skal skje osv. Man kan vel sei at eg har klisterhjerne når det gjelder bursdager eller viktige dager. Det e jo greit, for då glømmer eg aldri å gratulere - men det betyr óg at eg husker bursdagene til dei eg prøva intenst å glømme..
Men kor var eg... Åja, tiden. Min evige fiende. Den som aldri lar meg glømme. Den som konstant minner meg på alt eg e nødt å gjøre, før det e for seint. Alt eg må gjennom. Den går så altfor fort. For plutselig e dagen her. På tide å klistre på et smil og se lyst på det som kommer. Være sterk - eller i det minste late som.



St.Seldom out

I anledning min nydelige tanteunge sin 9 års dag kommende onsdag, blir det altså då full fres imåra for å feire kor stor han e blitt <3 Og eg har selvfølgelig meldt meg frivillig til å bake litt diverse etter hans ønske.
Og eg e ENDELIG ferdig å bake to plater med brownies og 30 Oreo Cupcakes som skal pyntes ferdig imåra:) Ikkje alle då, siden han ikkje e så keen på frosting. Men nokken av dei! ;)

Eg må innrømme at det e jaggu deilig å være ferdig etter å ha stått på kjøkkenet og baka og rydda i 3 timer no. Men heldigvis har Jill-Therese sove gjennom alt bråket. Which reminds me - kanskje på tide å vekke ho snart?

Og gelèen skal eg begynne på ikveld etter en aldri så liten Førde tur med familyen ;) Familie Østhus Pedersen på tur! <3

Det dummeste man gjør e å holde ting inni seg. Prøve å late som om alt e bra. Bare for at ingen skal syns synd i deg. Eller se ned på deg fordi du e svak. Du e ovebevist om at hvis du seie den minste ting om ka du tenker på, føler, ka du sliter med, så vil folk se på deg som svak. Det gjorde eg.

Man går rundt og later som om alt e helt supert, smiler som ingenting har skjedd, ler høgast der andre berre fniser litt, berre for å være helt sikker på at ingen mistenker at eg har det vondt. Men inni deg skjer det ting. Vonde ting. Ting som berre du kan forstå, ingen andre - trur du. Så du forteller ingenting. Jatter med på alt dei andre seier - men egentlig får du ikkje med deg nokke. Det mørke tar helt over, og til slutt klarer du ikkje å konsentrere deg om nokke. Du e livredd for å senke garden din, livredd for at folk skal se at du kan grine du òg - at du e menneskelig. For du ekje svak! Du grine ikkje! Ikkje når folk ser på i alle fall. Du e den som støtter opp om alle sammen, den som gir råd til alle som ber om det, den som hjelper alle i nød, den som glemmer seg sjøl.

Eg kan ikkje laste alle mine problemer på folk, dei har sikkert meir enn nok å tenke på!

Eg e så stolt over alle dei som kom til meg når dei sleit som verst. Tenk kor sterke dokke e, som klarte å be om hjelp. Som innsåg at dokke ikkje klarte ditta åleine - man ekje svak fordi om! Man e sterk! Eg e så glad for at eg i det minste har fått muligheten til å hjelpe folk, sjøl om det kanskje ikkje har hjelpt i det heile tatt - så har eg gjort et forsøk. Eg skulle virkelig ønske at eg va så sterk som alle dokke at eg klarte å be om hjelp så tidlig. Joda, eg gjorde det til slutt. Etter mange års lidelser. Eg kunne nok spart meg for det hadde eg ikkje vært så sta. Eg skulle ønske eg kunne ta mine egne råd, men der og då så gjaldt ikkje dei for meg - eg var svak om eg ba om hjelp. Eg ville være den alle støtta seg på, den alle kom til når dei trengte hjelp - eg ville bety nokke for nokken. Men det betydde at eg skubba mine egne problem lenger og lenger vekk. Helt til den dagen då dei alle kom for en dag - samtidig.

Då eg endelig turte å snakke om ka som foregikk inni hodet mitt, var det heile veldig skummelt. Eg blei kvalm når eg måtte fortelle ting. Kjente at eg måtte spy. Eg var helt sikker på at når eg åpna meg for nokken, så ville dei bli skremt og berre gå. Der tok eg feil - heldigvis. Eg har så mange gode og positive folk i livet mitt. Eg har kutta vekk dei som drog meg ned. Eg fant ut at eg ikkje hadde behov for tusenvis av mennesker i mitt liv - kun dei som betyr nokke.

Love you all!

Det var nok mørke for i dag.
Ta vare på livet. Eg e glad eg tok til vet når eg gjorde det. Eg mista ei eg e veldig glad i nettopp pga at ho ikkje ba om hjelp. Bt <3
Livet e skjørt.

I dag har eg vaska alle 7 yttergangane 4 ganga, klora alle dei kvite klea, laga middag og dessert til 30 personer på under 30 minutt, vaska 80 maskiner med kle, vaska alle gulva, stua e shina og huset skinner generelt. Eg har òg trent i 10 timer i strekk, dusja 4 ganga, så no e eg reeein og fin, åsså åsså åsså har eeeeg... (interessant å lese om alt eg har fått gjort på bare èn dag?)
Ditta gjør eg kver dag altså!!! Nokken daga gjør eg meir!!!! Heilt sant altså!
-.-

Eg har visst glemt nokke viktig opp i alt ditta her - grunnen til at eg starta å blogge i det heile tatt. Det vakje for å tilfredsstille evt. lesere. Ikkje for å gi dei nokke å leve for eller le av etc. Det var for meg. For at Eg skulle føle meg bedre enn før eg begynte å skrive.
Skriving har alltid vært min terapi, det einaste som funka. Som hindra meg i å..ja...trenger ikkje å gå inn på det.

Eg har prøvd litt for hardt med å sette bloggen min i bås - ''mamma-blogg'', ''bake-blogg'' eller ''trenings-blogg''. Når sannheten e, at eg har så masse meir på hjertet enn å fortelle ka ungane mine har føre seg, ka eg har baka idag eller ellers ka eg har gjort på. Inni meg e det svart. Men bare et lite område - det var verre før. Men det lille området e fortsatt en del av meg, desverre. Og eg kan ikkje late som ingenting. Livet mitt e ikkje perfekt, men det e vel ingen sitt sjøl om det e lettast å late som. Eg ser rett gjennom dokke.

Joda, eg har to fantastiske unga som gjør livet mitt lettare å leve, for uten dei hadde eg nok ikkje vært her eg e idag. Det e faktisk helt sant. Og eg har en mann eg elska, som heller ikkje e perfekt. Det skal vel nokke til å finne en mann som e. Han irritera meg blå til tider, og eg har nok mine dager eg òg. Eg e ikkje den lettaste å leve med, og av og til lure eg på koffor han fortsatt e ilag med meg. It must be love.

Å få folk til å le, det bare elska eg, og får eg fram et smil eller et lite fnis med nokke av det eg skriver, så e jo det en veldig kjekk bonus,  SÅ KLART! Men eg e nødt å keep it real, ikkje holde tilbake bare fordi eg e redd for ka andre måtte meine. Ditta e min blogg, lik den eller hat den, eg skrive om ka no enn eg vil. Bloggen e mest for meg, men eg blir så klart veldig glad om andre syns den e bra òg.

Bloggen min komme til å handle om det samme som før, men òg om mine tanker - åduu, det e mange tanker oppi her. Det kan bli en del bisarre innlegg framover om eg skal skrive om alt som foregår oppi her. Just sayin'.

Når man elsker nokken så skal man være villig til å ofre alt. Gi alt. Og forvente det samme tilbake. Men det e ikkje alltid det fungerer sånn. Man blir såra. Uansett. På èn eller anna måte. Det finst alltids nokke man kan gjøre for å såre en anna person. Men det e nesten like lett å la være. Eller e det det? Må man såre den man elsker? Koffor e det nokken som velger det? Å gjøre nokke som man veit at den andre ikkje liker eller godkjenner - som den kanskje til og med blir kvalm av.

Men koffor velge den veien? E det virkelig verdt det? Å se personen du elsker, oppløst i tårer, kun for et øyeblikks egoisme? Det e ikkje alt man klarer å leve med. Tiden vil vise kor lenge.

Å heile tida måtte føle på skuffelsen. " E eg ikkje verdt det?" Skal det egentlig være sånn?
Nokken ser ikkje lenger enn sin egen nase. Nokke lenger enn det ville betydd at man faktisk bryr seg - om andre enn seg sjøl.

Ka kan eg sei, nokken e heldigere enn andre.




- St.Seldom out </3

Etter 1 og et halvt år med det gode, trofaste, fiiine, glatte, deilige, FANTASTISKE gliset mitt, så har eg då bestemt meg for å selge den. Det e desverre litt for lite plass til dei to gulla mine OG en passasjer i midten. Barneseta tar tydeligvis litt for stor plass, og siden eg ikkje har plana om å skifte ut dei seta eg har til dei, så må eg til med ny bil! Ka kan eg sei, forandring fryder!

Min kjære gooode Toyota Avensis, no e det nok snart på tide å ta farvel med deg! <3 LØP OG KJØP OG SÅ KJØR!

sjækk Det gliset då! Good times.
Hvis DU e interessert, så har du fullstendig informasjon akkurat HER
Det e en link til Finn.no der annonsa på bilen ligger. Linken åpnes i nytt vindu sånn btw ;)
Tell a friend, FINNKODE: 34697607

Håper den flotte bilen min får en snill eier som tar godt vare på den :)

Eg har tenkt litt på ditta med morsmelk og melkeproduksjon. Det med at brystene fyller seg opp med morsmelk alt ettersom kor ofte og kor masse man ammer. Ammer man ofte - fyller de seg raskt opp igjen. Ammer man sjeldnere - fyller de seg saktere opp igjen.
Alt ditta skjer etter kor ofte babyen trenger/krever mat.
Og ditta syns eg e litt rart - at det heile tida fyller seg opp for at babyen skal få nok mat. Kossn e det ditta egentlig fungerer?

Eg har nemlig tenkt litt på ditta. En god del faktisk. Ka kan eg sei, I have no life. 
Og då lika eg å se for meg etpar 3-4 mini-arbeidere i kver pupp. Èn kalkulerer seg fram til kor ofte puppen må fylle seg opp og kor masse som må produseres, ved å følge med på kor ofte den tømmes. Èn drar i spaken for å fylle den opp. Èn har telefonforbindelse med den andre puppen, der det sitter like mange arbeidere med akkurat samme arbeidsoppgaver, for å formidle ka som skjer. Og så har vi han som sitter bak et skrivebord og ser streng ut og følger nøye med på at alle gjør det dei skal.

Så, sånn har eg funne ut at det fungera altså! For alle som har lurt på det samme.

LIK GJERNE BLOGGEN MIN HER :) 

No e det fleire dager, kanskje til og med ei uke siden eg har blogga. Det vakke min feil! Eg har faktisk fleire ganga prøvd å komme meg inn på bloggen opptil fleire ganga, men siden blogg.no har hatt så mange DDoS-angrep så har det vært klin umulig å komme meg innpå, så det fikk no bare være. Men no e eg her igjen og eg har MASSE på hjertet. Kor skal eg begynne..? Vel, igår så.. Eg meina, i forgårs så va det... Ehm. Været, det bare.. Altså, Stian han..
Ehh, blir det kaldere nå, så fryse det på ...
Okay, så hadde eg kanskje ikkje Så masse på hjertet. But I'm back! Ekje det det viktigste?

Jo, eg har nok nokke på hjertet. Det e så masse eg har fått tenkt på siden eg har vært uten blogg. Alle dei tankene, og ingen plass å få dei fram! :s
Men med ammetåka i veien, så ekje det så lett å huske så langt tilbake. It'll come to me, I promise!
Ha en super dag imens! Så skal eg tenke på nokke lurt nokke ^^

LIK GJERNE BLOGGEN MIN HER :) 

I går blei Jill-Therese/JillaTejese/Jillerese vår et halvt år. Om et halvt år igjen e ho 1 år! :o Ja, eg veit, matte-skillsa mine e helt utrUlige. Men eg tenkte at siden ho no e blitt så stor, så skulle eg få skreve ned alt ho har gjort så langt. Eg har skreve ned alt som e, for eg blir jo helt mongo kver gang nokke skjer med ho. Eg trur eg aldri komme til å bli lei av alle triksa.

Vi kan vel begynne med dagen ho blei født, altså 29.10.11, då ho, som alle vi andre ungene i familien gjorde, løfta hodet og holdt det oppe lenge sammenhengende. Ditta e for min del ikkje nokke triks siden alle i familien gjorde ditta den dagen vi blei født.

30.10.11, 1 dag gammel så bada ho for første gang. Sikkert godt å få av seg alt det klisset.

31.10.11, 2 dager gammel fikk ho smokk grunnet et ekstremt behov for å suge, nokke som ikkje nipplane mine var helt enige i. Hurra for smokk. Ditta var òg den dagen ho kom heim fra sjukehuset. Det var utrulig godt å få komme heim med ho.

04.11.11, 6 dager gammel fikk ho seg sin første tur, og den gikk til Kalvåg der besta og besten bor. Og så til Bremanger for å hilse på oldebesten sin som ho må dele bursdagen sin med:)

12.11.11, 2 uker gammel festa ho blikket.

19.11.11, 3 uker gammel smilte ho for første gang, TIL MEG :)

11.12.11, 6 uker gammel rulla ho fra mage til rygg.

(natt til) 12.12.11, 6 uker gammel sov ho heile natta. Men det gjorde ikkje eg. Eg måtte heile tida sjekke om ho pusta, for ditta va jo ikkje Eg vant til!

24.12.11 sjølvaste JULAFTEN, så godt som 2 mnd gammel lo ho for første gang i armene til den morsomme oldefaren sin:)

2012

02.01.12, 9 uker og 2 dager gammel, oppdaga ho hendene sine og syns det var artig å begynne å leike litt med dei (ENDELIG en ny leike!).

05.01.12, 9 uker og 5 dager gammel tok ho rangla si og tok den opp mot munnen

21.01.12 (1-års forlovelsesjubileumet til meg og Stian), 12 uker gammel lo ho høgt. Eg trudde ho øvde seg til morgendagen som vaaaar ---->

22.01.12 dåpsdagen. Men naj, der var det kun mamsen som kunne trøste. Og det passa ikkje så bra siden både presten, mormora og oldebesten ++ skulle holde ho. *stå på sidelinja og bite tenner og håpe at ho roa seg*

07.02.12, 14 uker og 3 dager begynte ho å bable, meir og meir utpå dagen. Det kan du lese meir om HER

21.02.12, 16 uker og 3 dager så snudde ho seg fra rygg til mage, som eg har skreve om HER

17.03.12, 20 uker trakk Jill-Therese seg opp, helt sjøl, i leketingen på vippestolen sin

27.03.12, 5 mnd gammel ca sa Jill-Therese sitt første ord, som til min store begeistring var ''MAMMA''

28.03.12, dagen før ho blei 5 mnd gammel fikk ho si aller første tann! Og den havna helt fremst nede.

02.04.12, 22 uker og 2 dager så var eg så heldig å få med på film at ho sa hei til meg, 2 ganger :)

10.04.12, 23 uker og 3 dager gammel fikk ho fast føde for første gang, grøt med banansmak. Ditta var då altså ikkje så veldig populært. Den var kanskje litt for tjukk i forhold til det ho var vant til, så det kom opp igjen. Nasty.

11.04.12, 23 uker og 4 dager gammel fikk ho tann nr. 2. Og syns det e veldig kjekt å bite. Eg syns ikkje det e så veldig kjekt.

Èn eller anna gang i april så sa ho pappa for første gang. Datoen har eg ikkje klart å få skreve ned, for ho har holdt på så lenge å herme etter det ordet, men fikk ikkje det skikkelig til før no i april.

16.04.12, 24 uker og 2 dager gjorde ho sitt første forsøk på å krabbe, eg har da på teijp!

23.04.12, 25 uker og 2 dager så spiste ho grøt skikkelig for første gang, og det virka som om ho likte det. Eg var overlykkelig etter å ha prøvd å få ho til å spise det i over 2 uker.

Og no? No drive ho å bevega seg fram og tilbake ved å ake seg bortover med armane. Ho reiser seg av og til opp på alle fire, men e per dags dato ikkje Helt der endå at ho kan klare å cræbbe skikkelig. Men den dagen kommer.
Ellers e ho ei veldig snill jente, men når ho først har bestemt seg for at ho skal ha oppmerksomhet, så SKAL HO HA OPPMERKSOMHET, koste ka det koste vil. Då blir det gjerne litt høglytt banning og steiking, på babyspråk såklart, helt til èn av oss kommer. Nettene kunne virkelig vært bedre. Dei e vel egentlig ganske like no, opp omtrent kver 2.time for å gi ho mat, og så sovna ho fint igjen etterpå. Det blir litt ofte for min del, men det e jo klart at ho må ha mat når ho trenge det. Eg gleda meg bare vilt til den dagen ho overraska meg med å sove heile natta og våkna med et smil om munnen. Sjøl om eg mest sannsynlig komme til å våkne av meg sjøl opptil fleire ganga for å sjekke om ho pusta og lure på koff i **** ho fortsatt ikkje har gitt lyd i fra seg.

Ho elska og forguda storebroren sin, Dani-Aron. Alle verdensproblemene forsvinner så fort ho bare får se han og kanskje til og med får litt oppmerksomhet fra han. Då e ho nøgd! Og han e utrulig flink til å passe på ho. Det e ikkje alt ei travel mor kan ha tid til, og då e det veldig greit å ha en sånn stor gutt i nærheten som kan holde JillaTejese vår med selskap. :) Då blir mamma nøgde! ;)

That's it for now! ;)